Ting går riktig vei, og det ser ut til at jeg takler det ganske bra denne gangen. 1 kilo igjen, og så gjelder det å holde meg stabil. Går det virkelig bra denne gangen?
Treningen har nok hatt sin innvirkning i prosessen med vektoppgang og nutridrikker. Hodet har fått oppleve min kropp som noe positivt, ikke bare som en belastning den helst burde kvittet seg med. Maten har ei vært et stort problem, om man ser bort ifra at jeg må ha planene klare lenge før neste måltid for å unngå stress. Jeg har spist når jeg var sulten, og ikke vært redd for å kjenne på sultfølelsen etter timer med trening.
Jeg har vært her før, da. På en sunn vekt på x antall kilo. Ja, jeg har vært her mange ganger det siste året. Problemet har bare alltid vært at når jeg kom til denne vekten, ble anorektiske tanker svært plagsomme, og da dro den kvalme kroppsopplevelsen meg rett ned igjen. Det har lenge vært fornuften mot sykdommen, jevnsterke. En konkurranse som resulterte i sterk, svak, sterk, svak. Ambivalens og forvirring. Uvitende om jeg burde gi etter for denne vonde tanken om å “bare miste ett par kilo og stabilisere der” eller om jeg skulle høre på mine støttespillere, som gang på gang minnet meg på hvor viktig det var å ignorere stemmen, heller høre på dem som sier at jeg må ha en bmi på hver fall 20- “bare dá kan du bli helt frisk, ikke når du gir spiseforstyrrelsen det den vil”.
Enn så lenge går det fint, så klart med sine vanskelige stunder hvor jeg bl.a. er redd for å bli smellfeit, men alt i alt takler jeg min nåværende vekt. Jeg fortsetter trening, holder fast i at jeg ikke må gå ned igjen. Motivasjonen trening gir meg er viktig. Den viser meg at jeg trenger energi til å være i aktivitet.
Uten mat og drikke, duger helten ikke.
Klisjèen er sann.
Jeg beundrer deg sånn, Annemor. Du er beintøff, nydelig og veldigveldig inspirerende! Gleder meg til å se deg igjen, flinka! Stå på videre <3
SvarSlettSkriver under på det Kasine skrev! Du er en ekte heltinne du.. Du inspirerer meg, for hver gang jeg leser på bloggen din - så kjenner jeg meg igjen. Vår kamp er ganske lik, sett fra mitt ståsted.
SvarSlettJeg har troen på deg, Anne! Kroppen er faktisk din bolig.. klem :)
Trening gjør dagene utrolig mye lettere og maten enklere å få ned. Jeg sliter med å finne den rette balansen mellom god trening og tvangstrening, men det virker som du har en kjempegod hjelp i den personlige treneren din. Gjør det det lettere for deg at treningen ikke blir ren tvang? Jeg har så lyst til å trene for å få mer energi.
SvarSlettDet er så fint. Det å kunne trene for å gjøre kroppen godt. For å styrke kroppen, ikke bryte den ned. Du har så rett, så rett med alt du skriver. Stå på videre. Du er STERK!
Kristinemor, når kommer du til Haugesund? Gleder meg massemasse til å se deg igjen også nemlig <3<3
SvarSlettTusen takk alle tre, og jeg sier det samme til dere: Stå på, dere er super flinke! :):)
Destroyedflower:
Treningen har lenge vært tvang for me også, faktisk så har jeg prøvd litt jogging og ballsport på skole i året som har vært- men det endte alltid opp med at jeg hadde anorektiske tanker som sa YES, nå har jeg forbrent en god del kalorier. Måtte ofte gi meg, siden jeg var livredd for å gå tilbake til overtrening. Nå går det utrolig bra, og det er kjempe deilig å trene- fordi jeg har LYST. Om du har lyst å trene for å få mer energi må du først og fremst tenke deg om, om du klarer å spise nok til hverdagen, og EKSTRA når du trener. Om du mestrer dette anbefaler jeg på det sterkeste å la noen som KAN dette lage en god treningsplan for deg, slik at du ikke overdriver det. Du skal nok klare dette :-)
Jeg har lyst til å komme veldig snart <3 Skal høre med besteforeldrene mine når det passer for dem at jeg kommer :) Gir lyd når jeg vet noe mer!
SvarSlettGooood! <3
SvarSlettDu inspirerer!<3
SvarSlettVåg å tro på at du skal klare det,at det skal gå,at det faktisk stemmer at du vil holde deg stabilt. Men skjønner det er vanskelig å senke skuldrene og faktisk tørre å tro på det. But you can do this,because you CAN!
SvarSlett<3