Viderefører denne, jeg:

UTFORDRING:

SISTE..

Film du så: Det var Easy A, haha. En tragisk jentefilm som jeg ble nødt til å se for å ha litt hjernedødt underholdning. 

Klem: Den fikk jeg av en hyggelig medpasient da det ble litt tungt under morgensamlinga. What to do without them?

Kyss: Det er selvsagt Thore den kom fra <3

Følelse: Trist. Det ble en tøff start på denne dagen også, men på tross av den vonde følelsen så er det godt at det kom ut nå. Jo før, jo bedre.

Reise: Hm, det var i jula. Jeg var på familiebesøk i Nederland og storkoste meg!

Glede: Det må ha vært da jeg og Thore la planer for neste helg! Tre dager, bare oss to, på hotell i Amsterdam. Blir ikke så verst, vel? Men så må jeg også ta med små gleder som gode ord fra personalet, og den første kopp kaffe tidlig på morningen. Det er en glede, det.

Person du snakket i telefon med: Ei dame fra Ambulant boveiledning, som jeg avtalte å møte på mandagskvelden som kommer. 

Personen du fikk sms av: Gutten min, det.

Tingen du kjøpte: Hurra for regelmessig pengesløsing! Jeg kjøpte en maskara og en kaffe + Det Nye på Narvesen.

 

Mat du spiste: Brødskive med gulost. Surprised??

GENERELT

Skal bli morsomt: Å kunne kose og leke med Pesto (hamster) igjen når jeg kommer hjem i morgen. Haha, artig vesen hun der. Annet som skal bli morsomt.. altså.. jeg har en del ting å glede meg til, men morsomt er ikke det ordet jeg ville brukt(?). 

Skal ikke bli morsomt: Å bli skrevet ut, men det kommer så klart med to sider. Det en en gru-glede følelse å komme meg hjem igjen i morgen. Morsomt blir det ikke, men kanskje litt godt likevel. Ikke-morsomt er det å måtte handle og lage mat, men utfordringer hører visst til det vanlige livet, så. Sånn blir det bare.

Sparer til: Ingenting spesielt egentlig. Jeg er en storbruker av penger, nesten så det er flaut. Shopping dreper vanskelige følelser, så det er en liten måte å takle hverdagen på. Ikke særlig bra, dog. Jeg lærer sikkert etter hvert.

Pålegg som gjelder: Æsj, gulost som snart begynner å vokse ut av begge mine ører! Ikke så supert.

Ønsker at jeg var flinkere til: Å si nei, og å tenke på meg selv. Høres litt banalt ut, men for lite egoisme er skadelig. He he. 

Dagens drikke: Kaffe, kaffe og atter... KAFFE. Kanskje på tide med et glass vann snart?

Hva har du gjort idag: Dratt meg opp fra senga, spist frokost med mye motvillige følelser, drukket kaffe, vært på morgenmøte, møte med presten (om skyld og skam).. Felt noen tårer, eller en foss. Drukket mer kaffe. Spist lunsj. Gått en tur med kontaktpersonen min på DPS, og blogget, så klart. Spennende, ja?

Hvor tidlig står du opp: Rundt 8 nå som jeg har vært innlagt. Når det er skole står jeg opp klokka 6.

Hva skal du gjøre i kveld: Slappe av i sofaen og se på Alcatraz!

Hvor mange timer sover du per natt: Veldig varierende. Alt fra tre til ni timer.

Hva savner du: 

Et forholdsvis normalt liv, familien min. 

OG TWISTER!

Favorittplagg i garderoben akkurat nå: I dag liker jeg ingenting. 

Høyde: 165.

Vekt: Sier jeg ikke dersom det kan trigge andre. Dessuten er vekten uviktig. Det jeg kan si er at jeg er litt under normalvekten, og at jeg jobber som en gal for å få den opp igjen. Undervekt er ikke anbefalt. 

Bytter gjerne garderobe med: Æh, ei som har bra stil? 

Kjole eller skjørt: Both. Men jeg eier ingen kjørt akkurat nå. På leting!

Seneste utleste bok: Jeg lovet deg aldri en rosenhage. - Jeg mangler konsentrasjon, og har de siste årene sjelden lest meg gjennom en hèl bok. Det er trist. 

Deg selv med tre ord (akkurat nå): Anspent, urolig og.. trist.

Du trener: Ballett!! 

Du ville bli da du var liten: Toppturner var min store drøm. Dessverre ødela jeg ryggen på trening da jeg var 13- 14 år. Annet som fristet var å jobbe i dyrehage, bli dyrelege, skuespiller, fysioterapeut, forfatter m.m.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Jeg tok utfordringen fra www.sjokoladeilomma.blogg.no     Rett og slett fordi jeg kjedet meg.

BARE Å TA IMOT UTFORDRINGEN.

Skam og skyld

I skrivende stund sitter jeg med røde øyne av tårer, og en svær klump i halsen. Tristheten har invadert kropp og sjel, men jeg hadde vel egentlig ikke forventet annet ettersom temaet med presten og pasientgruppa var skam og skyld. Grunnen til at jeg møtte opp var at dette er to store ord når en ser på mine bakliggende problemer til det jeg sliter med i dag. Story of my life, liksom. Dyptliggende følelser som er veldig vanskelig å jobbe med. For å ikke nevne å snakke åpent om det i gruppe. En kan bare tenke seg hvor sårt det er å grave opp i slike følelser når man har prøvd å skyve "skam og skyld" så langt bort som overhodet mulig, så å si hele livet. Det er rett og slett for tøft.

Gjennom hele grunnskolen, og første året på videregående, har jeg mer eller mindre blitt mobbet. Mest verbalt, men av og til fysisk. I alle årene har jeg holdt det skult. Jeg har skammet meg for den personen jeg var, og fortsatt er, og fikk en gigantisk skyldfølelse over at jeg eksisterte. Jeg har tatt til meg alle negative ord, tok på meg ansvaret for alt som gikk galt, og følt meg skyldig for andres problemer. Jeg var den skyldige. Alltid, og enda.

Et tema som jeg føler har blitt tatt opp i en alt for lite grad. Jeg vil snakke om det, jobbe med det, og tro på at denne følelsen av å være en skam eller syndebukk er langt fra reelle. Jeg trenger å høre. Sikkert tusenvis av ganger, at dette er mine følelser, verken mer eller mindre. Jeg føler det slik, men det vil ikke si at andre ser meg på den måten jeg gjør. Fortell meg at jeg duger, at jeg ikke er roten til alt ondt her i verden. For jeg vet det, men jeg tror ikke. Jeg tror ikke på det jeg vet er sannheten, mest på grunn av mange år der de fleste rundt meg bekreftet at jeg var udugelig. I veien. Det er ikke så rart at jeg har de følelsene jeg har. Følelser som plager meg om natten, i mine drømmer. Men som jeg også bærer med meg på dagtid. Usynlig synlig.

Det er råtøft når det først blir tatt opp.

Dersom du lurer..

..må du bare spørre!

I tilfelle du har noen spørsmål, eller kanskje forslag til hva jeg kan skrive mer om:
JEG SETTER I GANG SPØRSMÅLSRUNDE.

Vær så god.

Herlige Herr Angst

En start på dagen, full av angst. Jeg våkner med hjertebank. Gjennomsvett og urolig. Tankekjøret er i full gang, selv om jeg så vidt har lukket opp øynene. På med klærne, vann i ansiktet. Av med klærne jeg nettopp tok på meg, og på med nye. Sånn fortsetter det en stund, helt til klokka blir kvart på ni og jeg må hente frokosten min. Jeg drøyer tiden, ser på tv, sjekker mail, tar den første brødskiva og fører den motvillig til munnen. Følelsen av ubehag vokser med minuttene, og jeg skifter klær atter en gang. Slik holder jeg på frem til halv ti, går på morgensamlingen, og fortsetter med klesbyttingen. Siste gang, og så får det være slutt på denne tvangshandlingen. Mer en nok skifting for dagen. Etter noen tårer, en god og lang klem av ei hyggelig medpasient, og en samtale med kontaktpersonen, er jeg litt roligere. Utslitt, men litt mindre anspent. Kroppen kjennes mørbanket og vil helst bare sove. 

Herlige Herr angst. Kan du dra deg til helvete?

På forhånd takk.

Mvh, Anne

Right here, right now

Jeg tar en hviledag idag. I går var så ufattelig slitsomt at jeg trenger å bygge meg litt opp igjen. Ingen besøk, bare tenke på meg selv. Jeg har ingenting av samtaler eller møter denne dagen, og det passer meg ypperlig. Jeg tror rett og slett at jeg ikke hadde orket å snakke nå. Jeg må bare være. Right here, right now. Spise til alle måltidene, være med på treningen klokka tolv, og kanskje rusle en liten tur til Lade Torget eller City Lade (om energien strekker til). Noe jeg ikke må gjøre er å holde meg på rommet og i senga hele døgnet. Må si det gikk ut over søvnen i natt. Jøsses.

Nå skal jeg dagdrømme om våren

//Dropje, vår 2010

Ha en fin dag, dere!

Psyke syke

Heldigvis er også denne dagen snart overstått. Jeg er sliten og tror dessuten at et virus har invadert kroppen min, så mørbanket som jeg føler meg. Jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe som helst, men har nå i allefall tvunget meg selv til å ordne opp i all kaos her på bloggen (jeg slet med noen html-koder. søren for noe avansert!).

Jeg har ikke pustet inn frisk luft på så mye som to dager. Snøværet gjør det ikke særlig fristende, og siden jeg har ben som kokt spagetti gidder jeg ikke å tvinge meg selv ut heller. Det eneste som gjenstår er da å syte her. Stakkars lesere. Men hey, that´s life.

Fysisk sykdom setter begrensninger for hva jeg klarer psykisk. Dette har vist seg i krokodilletårer og isolering, og jeg kan dessverre ikke si at jeg liker meg selv når jeg er så grinete og lei. Plutselig ser alle mine klær ut som søppel, jeg lider av bad hair days, og er stort sett misfornøyd med hva jeg ser i speilet.  En syk Anne er altså forferdelig å ha med å gjøre, tror jeg. Det eneste som frister i dag er svart, sterk kaffe og te med suketter i store, store doser. Tenker det hjelper det, ja (les med ironi).

Til slutt, for å spre litt glede og positivitet til forandring, har jeg en glad-nyhet. Om litt under to uker skal jeg og Thore til Amsterdam! Hipp hurra! Vi skal sove i et hotell som ligger ved en av mange kanaler, på gåavstand til det meste i byen. Jeg gleder meg til å se litt andre omgivelser enn de grønne og gule veggene her på DPS. 

Går du til høyre, velger jeg venstre

Nei men, heisann! Hyggelig at du stikker innom. Igjen. Fantastisk at du kommer for å banke skiten ut av meg. Supert, rett og slett. Jeg har virkelig bruk for deg idag. Det er en ære at du velger meg, gang på gang. Jeg må være din #1 offer. Du hører meg ikke klage. Jeg bare sier. Hold min hånd og dra meg i alle mulige retninger. Jeg lar deg vise vei, selv om jeg vet at du villeder meg. Er det venstre jeg vil gå, tar du meg med til høyre. Du vet at jeg egentlig ikke tåler synet av deg, sant? At jeg gjennomskuer deg og vet du vil meg vondt. Jeg burde slippe taket, la deg gå din egen forbanna sti til mørket. Jeg har det bedre uten deg, så forferdelig mye bedre. Men så ser du på meg, med dine manipulerende dådyrøyne. Gjør alt for å overbevise meg. Hvisker med din sukkersøte stemme at du er min beste venn. Men du gir meg ingen trygghet, det har du gjort klart og tydelig i fortiden. Det er på tide å bryte mønstre. Nå.

Jeg må gå til venstre, tusle i mitt eget, ujevne terreng. Jeg kan ikke være din venn for resten av mitt liv. Jeg har latt deg plage meg i alt for mange år allerede. Ja, jeg synes det er på tide. Kanskje vi bare skal gå fra hverandre nå.. Gå din fordømte vei til høyre. Jeg har, beklagelig nok, ikke tenkt å følge deg denne gangen. I dag velger jeg å slippe din hånd. Jeg skal gå den turbulente veien av angst og utfordringer.

Ha det bra.

Hvor blir det av mandagen?

Sånn bortsett fra at jeg har en skikkelig lat-søndag og tilbringer store deler av denne dagen i senga, er det egentlig helt OK å være meg. Først og fremst må jeg nevne at jeg har vært en skikkelig flink pike med tanke på maten, og jeg har dessuten øvd meg litt på ballett. Helt til jeg ble så forferdelig utmattet at jeg sovnet med ballettklærne på(...) Jeg bråvåknet såklart av at ei fra personalet låste seg inn på rommet mitt for å jage meg opp til kantina. Middag next. Yay. 

Selv om jeg er mindre angstpreget i dag, sliter jeg likevel med ubehagelige tanker som "hva om jeg går opp i vekt, nå blir jeg feit" osv osv. Det er litt slitsomt i lengden. Spesielt fordi det er nettopp vektøkning jeg trenger. Innerst inne ønsker jeg meg jo noen ekstra kilo, bare fordi jeg vet at jeg vil få det fysisk mye bedre.  Når slike tanker dukker opp er det vanskelig å fokusere på noe annet. Kanskje jeg skal bare skal nullstille alt, og se på en film i stedet? Noe så enkelt som Breakfast at Tiffany´s.. Kanskje det, ja. Men dagen er fortsatt lang, selv etter en film eller to.

Helst skulle jeg bare ruslet rundt som en liten ballerina og danset ut denne lange, kjedelige søndagen.

Nesten litt obligatorisk

Da jeg var innlagt på akuttposten på Østmarka for en del uker siden, kom min å så fantastiske kjæreste med en nydelig gave. Se da, se da....                             Love it!

"Siden jeg er så glad i å skrive"

♥

Anbefaler filmen: Leon

Klassiker! Med Jean Reno, Natalie Portman og Gary Oldman.

Verdt å se

Hurra for pizzakveld på DPS

Neida. 

Joda. Jeg hadde mannet meg opp. Forberedt meg på å spise pizza, uten å tenke tanker som "dette kommer til å være psykisk selvmord".  Jeg skulle være sosial og spise med de andre, prøve å nyte en god vegetarpizza fra Dollys. Men nada. "Vegetarpizzaen har vi dessverre glemt denne gangen". Nice!! Der gikk positiviteten, rett i dass. Jeg ble litt skuffet. Veldig skuffet, sånn innerst inne. Dette var jo dråpen. Hva skal jeg gjøre med optimisme, når jeg får høre at jeg bare kan plukke av kjøttbitene og spise med god samvittighet? Altså, er man vegetarianer av visse prinsipper (snakk bioindustri!), så blir det galt å spise rundt kjøttbitene. Synes nå jeg. Skal jeg liksom bare kaste deler av den stakkers kua som ligger på tallerken min, da? Nei. Uaktuelt.

Av og til hjelper det å være sta- det har jeg atter en gang forstått. Takk og pris for at jeg står for det jeg står. Nå er pizzaen på vei. Litt trist at min kostplan blir rotet til, men sånn kan det gå(...)

Vanskelig pasient. Jeg?

....

Jeg skal la være å si hva jeg synes om dagens middag...

Nice, huh?

Courage and strenght.

Det er deilig å sitte med litt motivasjon igjen. Etter gårsdagens samarbeidsmøte har ting blitt litt mer oversiktlig, og vi kom blant annet fram til at jeg har en eksta uke her på dps. Neste fredag blir jeg skrevet ut, men da er det kanskje uansett på tide at jeg  kommer meg ut av boblen og gjør opp nye erfaringer i den skumle, store verden. Jeg skal også få litt ekstra støtte rundt meg. Kommunal støtte. Få litt orden og rutiner i hverdagen. Det gir en viss trygghet, selv om jeg først og fremst må klare meg selv. Jeg har jo min polikliniske behandler å gå til, en eller to ganger i uka, og en fastlege av og til. 

Når det gjelder skole (hører du meg sukke??) har jeg bestemt meg for at det gir et for stort press å fortsette med alle fagene. Påbyggingsåret er tøft. Ikke veldig avansert faglig, men med mange timer og mye å lese. Når konsentrasjonen ikke er på topp, og ikke energinivået heller, så er det bedre å føle at man lykkes med en eller to fag, enn å prestere sånn passe OK på alt. Jeg makter ikke å slite meg ut for mye igjen, så- ett eller to fag dette året, og da får jeg heller forberede meg på enda et år med videregåendeskole til neste år. Helsa først...

Etter forrige ukes sammenbrudd begynner jeg nå langsomt men sikkert å komme meg på riktig spor igjen, og jeg føler meg riktig motivert til å fortsette denne fæle kampen mot meg selv nå. Litt indre styrke kommer alltid godt med på veien.

Dagens frokost er inntatt, og nå koser jeg meg med en velfortjent kopp kaffe.

Sånn går nå dagen

Først danser man litt ballett..

...

Og danser til bena svikter.

Over til senga, hvor egentlig mesteparten av dagen tilbringes.

Føttene i været, så klart.

Hvor ellers skal man gjøre av dem..?

Så finner man på litt yoga- og pusteøvelser for å dempe uroen.

..uten å lykkes.

Wiiii.

Over til tenkemodus..???????

Men da finner man fort ut at man blir litt manisk. 

Smågal.

Men.. det blir man også lei av til slutt.

Og da prøver jeg meg på å singe, med foten som mikrofon.

TVen er så klart på MTV. 

Ikke at det var så spennende.

Så da blir det til at jeg står på hodet igjen.

Men for mye blod i hodet kan neppe være bra.

Så.. jeg blir trøtt av å kjede meg.

Og nå legger jeg meg til å sove.

Optimist-pessimist

Hei hå, hvor ble det av optimismen? Hvor nevnte jeg at jeg har vært på kino med min kjære på søndag, så på Pus med støvler og lo gjennom hele filmen fordi pusen er så skjønn og tullete? Spiste godteri fra boks og ble kvalm så jeg så grønn, for å så gå ut for å spise middag på Tulla Fischer? Når nevnte jeg at jeg har hatt en fantastisk time på ballett sist fredag. Masse oppmuntring. Og hvorfor har jeg ikke skrevet at jeg har fantastiske venner rundt meg. At hver dag i snart tre uker, så har jeg fått meldinger med spørsmål om jeg ville ha besøk eller trengte noe? Hvorfor er det så lett å gå fra optimist til pessimist? Det må jeg jo snu..

Vel. Akkurat nå sitter jeg rett og slett bare med en intens frykt for samarbeidsmøtet som er om litt under to timer. Mange folk i et lite rom. Brrr. Takk og pris for T som informerte meg om at han sitter på bussen på vei hit. Noe trygghet må vel være lov å ha? Uansett- for sette på meg disse optimistiske-briller. Kanskje møtet ikke blir så ubehagelig som jeg tror den kommer til å bli.

HEI HÅ.