Note to self

Anorexia er ikke fint. 

Du mister utstrålingen..

Livsgleden..

Har konstant vondt..

Og føler seg ensom.

Some things need to change. Mange ting, kanskje.

Søndag. En, to, tre, fire.. fem dager igjen til jeg reiser til Lillehammer. 

Jeg føler at tiden står stille. Det blir jo ikke ordentlig mørkt på nettene heller, så dagene virker evigvarende. Ikke rart at jeg tar feil av dagene. Når jeg så først klarer å sovne inn om natten, i en som regel urolig søvn, klarer jeg ikke å stå opp dagen etter. Klokka er 12:14, jeg har vært våken i tre timer, men jeg har ikke en gang prøvd å reise meg. Heldigvis hadde jeg frokosten stående ved siden av senga: resterende smågodt fra i går kveld. Story of my life. 

Noe annet typisk er at jeg er blakk. Må jo bare elske NAV, ikke sant? Det er ikke det at jeg er lat. Unnskyld meg, unnskyld meg. Hadde jeg hatt en god grunn for å stå opp, så hadde jeg stått på bena nå. Men siden det regner ute, og jeg har fortsatt ikke penger på busskortet, så er jeg fanget på Moholt, og da virker senga rett og slett som den beste plassen å være. Jeg skulle mer enn gjerne tatt bussen til byen, tatt meg en treningsøkt på treningssenteret, drukket litervis med kaffe på Choco Boco mens jeg leser en bok. Men nada.

Jeg ønsker meg at penger vokser på trær i fremtiden.

Eller kanskje jeg heller skulle ønske meg frisk slik at jeg kunne skaffet meg en jobb.

Flytting, once again. STRESS

Det er ikke så mye mer å si. Jeg hater å flytte. Ikke det at jeg ikke vil vekk fra Voll, tvert imot, men pakking... I jøssu navn. Big fat DISLIKE.

Ikke nok med at jeg har klart å fylle fem svære esker plus mange sekker, bagger osv. Jeg har kastet to søppelsekker med klær, fire og en halv søppelsekk med andre ting, og resten aner jeg ikke hva jeg skal gjøre med. Er det mulig?! Slik som ting hoper seg opp..

Helst skulle jeg bare tatt med min bok- og filmsamling, inkl. noen klær og sko, and that´s it. Men nei da, jeg tror jeg var en hamster i mitt forige liv, for jeg klarer virkelig ikke å kvitte meg med noe som helst.

Nå tar jeg pause.
Også vil jeg ha sjokolade. Masse sjokolade.


BTW: Jeg har skrudd fra hverandre den svære bokhylla til høyre. Den må også flyttes. Hurra.

Go away!

Det hjalp tidligere denne uken, og jeg tviler ikke på at det vil hjelpe idag. Overnatte hos to flotte jenter for å jage angsten, uroen, depresjonen eller hva i alle dager det nå er, rundt hjørnet. Få det litt på avstand, komme meg til helvete vekk fra den innestengte atmosfæren på studentbyen. Mindkillers, go away!

Jeg forstår meg ikke på meg selv og mitt grufulle temperament. Jøsses, jeg hater følelser som dette. Rastløsheten kan gå å legge seg. Den gjør meg fysisk dårlig og gjør meg ikke godt. Verdiløst. Uken har gått i surr. Jeg har vært totalt forvirret med tanke på dag og dato, forsovet meg til to avtalte timer både hos legen og fysioterapeut, trodd at det var en annen dag når jeg endelig våknet. Føler jeg lever i en tilstand som ikke kan beskrives på en annen måte enn fjern. Helt borte vekk. Hjelpes.

I dag om nøyaktig en uke, altså neste fredag, drar jeg hjem til mine foreldre i Lillehammer på ubestemt tid. Meningen var vel egentlig å ikke bli der lengre enn en helg, bare for å feire min kjære pappa, men jeg blir til jeg blir lei igjen. Alltid blir jeg lei, uansett. Men jeg har bestemt meg for å prøve å være der så lenge jeg holder ut, kanskje i tre uker, til jeg drar til Ystad med mommy og daddy. Jeg håper håper å slippe å reise fram og tilbake fra Trondheim til Lillehammer to ganger! Jeg skulle jo være med på sommerkurs på Step by Step medio juni, men det er tvilsomt. Jeg tror ikke jeg makter, jeg sparer heller kreftene mine til jeg, forhåpentligvis, kommer inn på Østmarka skole til høsten. Til jeg skal flytte inn i den nye leiligheten i starten av august. Bladibla.

I skrivende stund lider jentene her av manisk ryddegalskap, dog det virkelig trengtes, og jeg prøver å roen meg ned og kvitte meg med denne pokkers kvalmen. I litt håp om at medisinen mot magesmertene vil hjelpe. Guri malla. Regner meg at kvelden brukes til å spille en masse Gitar Hero (som jeg virkelig ikke mestrer noe særlig, i godt selskap av mine to venninner.

Nå skal jeg glemme min jævelige psyken.
Au revoir!

Lei. Og sånt der.

Altså, nå må du gi deg. Snø. I juni!! Hjertet mitt gråter. Så jævelig tragisk! Jeg vil ha varme, sol! Sommerklær og is! Ikke vinterjakke og varm kakao. Mangler bare stearinlys, så hadde det vært vinterstemning på ordentlig. Drittvær. Sommeren forsvant like fort som den kom, for en drøy uke siden. Det var vel deilig så lenge det varte. Deprimerende. Æsj. Og ikke kom her for å fortelle meg at jeg oppfører meg agressiv, for det har jeg jammen meg en god grunn for. Jeg er sint. Så da, så.

Det verste er kanskje at det er min egen feil, det er jeg blir så sint. Været er en fin ting å avreagere på. Tviler på at værgudene der opp har noe som kommer i nærheten av følelser, så jeg får bare banne i vei. Jeg tar meg selv i å aldri nyte dagen i dag. Nuet. Det er så dumt, så utrolig dumt. Jeg bruker hele livet mitt til å glede meg til både det ene og det andre, og når jeg først kommer dit så blir jeg så forferdelig skuffet, og velger derfor en ny dag eller ting å glede meg til. Dagene blir så evig lange når man bare venter på en ny dag. Jeg må seriøst slutte med det. Er det depresjonen, kanskje..? Eller er jeg bare en gledesdreper. Vet da søren meg, jeg.

I dag er jeg i hvert fall sint.

Hold deg unna meg, eller noe.

Skam

Angsten tar alltid tak i meg når jeg kjenner det voldsomme suget etter noe salt og fett. Den lar seg ikke ignorere. Den sterke trangen til å finne min vei inn til Burger King for å kjøpe det som er så jævelig forbudt. Pommes frites. Å herregud! Jeg klarer ikke å stå imot når lysten først har dukket opp. Hodet er uenig, jeg kan vel søren meg ikke spise noe sånt! Men lysten vinner, og jeg gir etter, atter en gang. Det kan ikke beskrives som å overdrive når jeg sier at hjertet bokstaveligtalt dunker i brystet, jeg blir fryktelig var på at ingen ser meg snike meg inn på et sånt sted. Ser rundt meg, flere ganger, om det ikke er noen i nærheten som kjenner meg eller i det hele tatt vet hvem jeg er. Noe så skamfult å kjøpe junkfood..! Hva vil vel ikke folk tro om meg.

Inne på Burger King ser jeg ingen kjentfolk. Jeg klarer å snike i køen, i frykt for at jeg kunne møte noen likevel, dersom jeg blir for lenge. En Pommes frites, takk, take away. Når jeg får maten i hendene, har betalt, gjemmer jeg posen lynrask i en bag, og spurtter ut døra. Jeg tror ingen så meg, takk og pris.

På bussen setter jeg meg alltid helt bakerst. Når jeg er helt sikker på at ingen kan se meg, finner jeg fram kaloribomben og stapper det i meg som om jeg er et krigsoffer som har sultet over lang, lang tid. Så inn i granskauens ekkel jeg er. Motbydelig.

Det er så klart helt på trynet at jeg skal kjenne meg så engstelig og skamfull, bare fordi jeg spiser noe som ikke er sunt eller står på en anorektikers liste over ulovlig-mat. Hvem bryr seg egentlig? Er det ryktet som spiseforstyrret jeg er redd for skal bli til et rykte om en mislykket anorektiker, eller ligger det noe mer bak dette? Jeg aner ikke, men dette var jammen meg en utfordring jeg klarte, selv om jeg trodde jeg skulle dø av frykt. Nå er jeg helt ferdig. Slått ut, og dessuten kvalm.

What a life!

Dagen

Hei, hallo!

Dette har vært en fin dag, men en veldig lang en også. Først og fremst klarte jeg å forsove meg idag (når jeg først klarer å sove skal det mye til for å vekke meg), og dermed gikk jeg glipp av en etterlengtet time hos fysioterapeuten. Snufs. Jeg hadde egentlig lagt mange fine planer for idag, men du kjenner jo meg; Når noe går galt, blir hele dagen feil. Plutselig vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det fristet mest å bli liggende i senga og å bare hoppe over hele denne dagen. Ikke hadde jeg penger på kontoen enda, og ikke har jeg busskort. Hva i alle dager gjør fattige mennesker for å få dagen til å gå? Jeg hater å være helt blakk. Men uansett- Etter mye om og men klarte jeg heldigvis å bestemme meg for at det ikke er annet enn destruktiv oppførsel å stikke hodet i sanden, kun fordi en liten ting ikke gikk etter planen. Opp og stå, altså. Som ei venninne sier: Just do it! Selv om det ikke er lett, men tvert imot kjempe tungt å skulle gjøre diverse oppgaver, når den store hånden trykker deg ned i senga med alle sine hestekrefter. Herlige Depresjon. 

Det ble en liten treningsøkt, med fokus på styrketrening, på meg, så jeg begynte dagen ganske OK, tross alt. Etter det orket jeg ikke å dra hjem, men siden jeg hadde flaks og møtte på ei venninne på Deli de Luca, så slapp jeg i alle fall  å henge i byen helt alene. Pratet litt om ditten og datten, og forandret så til noen pøbler skråstrekk småkriminelle. What? Jo, vi klistret halve byen ned med IKS klistremerker. Mohaha! Timene gikk nå ganske fort forbi med denne type underholdning. 

Siden jeg er blakk og var så forferdelig sugen på en kopp kaffe, stakk vi til IKS kontoret og drakk en kopp der. Vi skulle begge på et sånt kommunikasjonsmøte der borte, så vi kunne like så godt bli der så lenge. Trøtt som jeg var sovnet jeg på sofaen under et deilig teppe, og før jeg visste ordet av dette hadde jeg sovnet bort en hel time. Nom nom. 

Møtet var som alltid knallbra, veldig innholdsrik og med mye viktig informasjon om å holde personlige samtaler osv. Blir spennende å faktisk komme i gang med det! 

Nå er jeg stuptrøtt, så dette får holde for i dag.

God natt!

Kjedsomhet

Stakkars jente, sier jeg. Pytt pytt, og synes synd på meg selv. Hvorfor? Jo, fordi jeg våknet til regnskyer som har jaget sola langt vekk fra Trondheim. Fordi jeg oppdaget at det fortsatt er en rød dag i dag. Fordi jeg ikke har en eneste krone på bankkontoen, og jeg har ikke funnet noen mynter i all rot på rommet mitt heller. Fordi jeg ikke har flere dager igjen på busskortet, noe som betyr at jeg er fanget på Moholt. Fordi jeg ikke har verken sjokolade eller potetgull. Fordi jeg hører stønning og knirking fra naborommet. Fordi jeg vil på trening, men jeg kommer meg jo ikke dit.

Fordi jeg rett og slett blir jævelig rastløs av å vite at jeg må underholde meg selv hele denne dagen!

Takker Benedicte for at hun ikke har mistet sin kreative hjernedel, noe jeg har gjort en eller annen gang i livet, og kom med forslag om å lage eller bake noe mat av de ingrediensene jeg faktisk har her i skapet. Ikke at det er så mye å skryte av. Fant mel og margarin, litt bakepulver som jeg sikkert kunne skrape sammen til en liten teskje, stjal en skvett melk fra en av mine naboer (fy meg!), og havregryn. Tja, hva annet enn improviserte scones kan man lage av dette?

Scones it is!

Nå er jeg i alle fall mett. Håper det fort blir tirsdag.

Tørke og vrøvl

Da må jeg vel atter en gang innrømme for meg selv at jeg har vært virkelig dårlig til å oppdatere bloggen i det siste. Ikke har jeg noe grunn en gang, bare at jeg rett og slett ikke kommer på noe som er verdt å blogge om. Jeg vet jeg kjeder dere med mine gjentatte perioder med "bloggtørke", men jeg har nå heller ikke lyst å kjede dere med alt for mange uviktigheter.. For å komme med noen ord, kan jeg vel bare oppsummere de siste dagene, kort og enkelt.

Jeg har stort sett sittet ute i sola, som regel ved Ladestien eller Marinen, vært på besøk hos min kjære Thore, kranglet litt hver dag, siden jeg tydeligvis ikke klarer å la være å holde sinnen for meg selv, spist vegetarburgere fordi det har vært det eneste jeg har orket å lage på det skitne kjøkkenet her, kjøpt pommes frites på Burger King for å feite meg opp når jeg helst vil slanke meg, klarte dessuten å sløse vekk mine siste kroner på litt for mange sjokolade Frappe fra Choco Boco (lov om sommeren, sant?), pakket noen esker og vært skikkelig tvangspreget (altså, hvem bruker TRE timer på en liten eske da?), gråtet en foss, fordi bunnen falt ut av eska en halv dag senere, og jeg hadde ikke energien til å bruke atter tre timer på pakking når jeg hadde mange flere esker igjen, følgen av dette var at jeg har vært på gråten hver gang jeg gikk inn døren til rommet mitt, fordi rotet har tredoblet seg, og jeg klarte ikke å vite hvor jeg skulle begynne å rydde eller pakke, vært ute enda litt mer, lest mange bøker på alle utallige bussturer og ventestunder, hatt et lite uhell som sendte meg en natt til St. Olavs hvor jeg så lekte meg med den bevegelige tv-type-tingen i flere timer, hoppet i sjøen ved Ladestien fordi jeg ikke klarte å la være å bli fristet av det salte vannet, vasket klær hos Anita siden jeg ikke liker vaskemaskinene på Voll lenger, klappet en geit på Voll Gård, spist pizza med en gammel klassevenninne, klaget over all søppel som vinden drar med seg gjennom hele Trondheim by (er det på grunn av streiken?), sett tre sesonger av Cold Case på nettet, skrevet noen sider til min forhåpentligvis-kommende-bok, vært flink jente og tatt tran fordi kroppen min trenger det(...)

Er det noe mer nå, da?

Håper dere alle nyter finværet!

Anne, og en liten hilsen fra solhatende Pesto

Lesehest og Frk. Rastløs

Klokka ni ringte mobilen for å minne meg på at det var på tide å stå opp. Jeg prøver å få et litt bedre døgnritme etter alle de våkne netter og søvnige dager. Planen var å stikke på trening og møte ei venninne etterpå, men siden verken jeg eller venninna mi har klart å dra oss selv ut døra for å svette litt, så sitter jeg nå her. Samme stilling, i senga. Jeg burde trene, burde så mye annet. Men jeg orker ikke. Ingenting frister. Jeg har fått i meg frokost for en gangs skyld, om to næringsfattige boller kan regnes som en frokost, og til og med drukket et glass vann (jeg drikker alt for lite). Klokka ett skal jeg til fysioterapeuten, og etter det har jeg planer om å besøke min kjære. Egentlig har jeg mest lyst å dra ut nå med en gang, men sola har visst ikke lyst til å vise seg i dag, så jeg vet da søren meg ikke hva jeg skulle gjort i byen så tidlig på dagen.. Hadde det vært varmt ute ville jeg ikke tenkt meg om to ganger. Jeg hadde sittet i sola for lengst.

// 2009

Når jeg ser rundt meg her jeg sitter på det lille rommet mitt, så kjenner jeg at jeg blir fullstendig oppgitt over hvor mye jeg har klart å rote de siste dagene. Noen ting er blitt pakket inn i esker, ting jeg ikke kommer til å bruke på en stund, men alle klærne mine, sko, mat og søppel.. jeg har ikke orket å rydde opp etter meg selv. Enten, Eller. De som kjenner meg best vet at jeg er en ryddenarkoman. Jeg rydder og vasker konstant, klarer ikke rot. Men når jeg i mange dager, uker eller kanskje måneder har drevet meg selv til mitt ytterste, så kolapser jeg så å si, og da gidder jeg ingenting. Papirer samler seg opp, ligger spredt i hele rommet, alle klærne jeg har tatt på og av meg i et desperat forsøk på å finne noe jeg føler meg konfortabel i, ligger hulter til bulter over gulvet, and so on. Fingrene klør etter å sette på en klesvask (ja gud, jeg er snart tom for rent undertøy og håndklær!), men vaskekortet er tom for penger, og jeg har så klart glemt brukernavn og passord på Miele sine sider. Håpløst.

Jeg føler en stor, stor trang etter å komme meg vekk fra Voll. Vil ut! Vil ha sol. Slippe å forholde meg til kaosset her inne på hybelen. Tror dog at jeg blir nødt til å holde meg hjemme, i det minste en time til, og så kan jeg vel heller komme litt for tidlig til fysioterapien. Jeg klarte å glemme min kjære bok på DPS i går, så det er ingen vits i å dra alene på kafè nå, dessverre.

Snakk om bøker. Jeg har oppdaget min indre lesehest igjen, og på tre uker har jeg kommet opp i seks utleste bøker! Hurra hurra. Vil det si at jeg har fått tilbake litt av konsentrasjonsevnen..? Akkurat nå har jeg begynt å lese Elizabeth Wurtsel´s bok "Mer, nå, igjen!" For en bra forfatter, jeg er helt besatt. I går avsluttet jeg "Prozac Nation", som jeg brukte noen dager på å lese ferdig, selv om jeg kun klarer å lese på bussen eller mens jeg venter på en eller annen time hos legen eller psykologen. Har jeg først begynt, så er det vanskelig å legge boken fra seg. Bussturene er nesten noe jeg gleder meg til hver dag, ha ha.

Q: Andre boktips?

Enten.. Eller...?

Det jeg vet jeg burde gjøre er å pakke..

Rydde...

Helst begge deler samtidig.

Men det har jeg jo ikke lyst til. Ikke i går, ikke i dag, ikke i morgen...

Ikke så lenge jeg kan steke meg i sola!

Tjohei!

Solbrent, DPS, D-vitaminer, Sommerklær, Energiboost, Utekos, Måker, Fregner, Gress-allergi, Legebesøk, Saltvann, Lolipop, Solkrem, Bøker, Øl, Flytteesker, Navpapirer, Ladestien, IKS, Iskaffe, Styrketrening, Pollen-allergi, Reisefeber, Neglelakk, Solbriller, Nidelven...

Lite tid til blogging når det er så fint vær som det har vært de siste dagene. 

Jeg storkoser meg i sola, inn i mellom alle avtaler og kjedelige må-gjøre-saker. 

Anne :-)

Om gråe skyer og lyse dager

Natt til i dag gråt jeg meg selv til søvne. Etter å ha oppført meg fullstendig barnslig og agressiv, lå jeg tidlig i senga, selvhatende og med følelsen av å ha hele verden imot meg. Jeg lå og gråt. Tårene bare rant nedover kinnene mine, jeg klarte ikke å stoppe de fra å falle. De bare kom og nektet å bli stanset midt i deres anfall. Jo mer jeg prøvde å stoppe gråten, jo flere tårer det ble, så jeg lot være. I stedet for ringte jeg kjæresten min, og gjennom gråten fikk jeg fram noen ord om at jeg ønsket ham her. Sorry for min oppførsel idag, men.. Men hva? Hva slags unnskyldning kunne jeg komme med? Jeg kunne ikke bortforklare det, for det var ingen forklaring. Jeg var bare så inn i helvetes sliten, av alt. Det var nå bare et spørsmål om tid før det skulle smelle uansett. Så i går kom det, ut av det blå.
Etter litt mer gråting, hulking inn i mellom, sa jeg god natt, og sov vel faktisk på sekundet han gikk ut døra. Det skulle ikke så mye til, annet enn å slippe løs det jeg har holdt på så lenge. Det var nok.

Jeg har sovet mange timer siden gårsdagens grinestund. Jeg må ha sovet i 12 eller 13 timer, og det gjorde meg godt. Jeg var faktisk uthvilt da jeg våknet i dag, og det er ganske sjeldent når jeg står opp om morgen. Et pluss var så klart at solen skinte, det var varmt i Trondheim! Dro derfor ganske så tidlig til byen for å sette meg på en stor stein ved vannkanten på Bakklandet. Bok, kaffe og litt frokost, ender og måker som mer enn gjerne spiste litt av maten min også, og en unge på to som syntes han hadde lov til å sette seg ved siden av meg på min genser i sola. Hyggelig. Jeg må ha sittet der i to timer, i stekende sol, og siden jeg tok meg en tur med Thore og hunden Balder, som tilhører Voll Gård, litt senere i dag i tillegg, sitter jeg nå i senga med brente skuldre. Du hører meg ikke klage, dog. Jeg er så glad for at det endelig er sommer og sol, at det krybler i magen. Dear God, la det vare!

                                                // Anne, båt til Sverige, 2009

Kriger 1, kriger 2, tra la laa..

En-de-lig! En hel dag med strålende sol, og dessuten en rimelig god temperatur i luften også. 

Den følelsen, så utrolig, oppriktig deilig!

Etter så mye som èn time med søvn (som jeg trolig kan forklare med at jeg var så deppa hele den dagen- og at det resulterte i at jeg så å si sov den bort), klarte jeg allikevel å dra meg selv ut døra så tidlig som klokken seks i dag tidlig, for å bidra med litt svette og smittsom gjesping på yogatimen, 3T. Jeg fatter enda ikke at jeg orket. For et tiltak når man ikke en gang har sovet.. 

Timen var ubehagelig og behagelig på samme tid, slik som den alltid kommer med sine forvirrende signaler som nesten umulig lar seg tolke. Det gjør litt vondt, krever egentlig en smule for mye anstrengelse, jeg kjenner at jeg henger meg sånn opp i hvordan jeg puster at jeg glemmer det fullstendig ut i de vanskeligste øvelser, og mens jeg puster tungt og uregelmessig, skal jeg også klare å slappe av. 

Avspenning kalles dette...       Jeg tror jeg liker yoga ganske godt.

Annet som er verdt noen linjer i dag, er at jeg har sittet på en stor stein i sola, ved vannkanten av elven ved Bakklandet. Med en kopp kakao og en bok, men genseren som liggeunderlag, kan livet i det øyeblikket ikke bli noe finere eller bedre enn det. Jeg er et sommerbarn. 

Jeg beklager dette.. rotete innlegget, men i skrivende stund er det svært lite igjen av min aldri så korte lunte, og det er nok best å tvinge meg under dyna før det smeller. Stakkers Thore som får gjennomgå mine utbrudd og skarpe kommentarer i det siste. Får håpe at det er søvnmangelen, for det går det an å gjøre noe med i hvert fall. ÆSJ MEG. 

Reportasjen om spiseforstyrrelsen min (høst 2011)

NÅR MATEN TAR KONTROLL

Forestill deg en hverdag med måltider som kun består av eplebiter. I perioder spiser du alt du kommer over fordi du er underernært. Du trenger innleggelse, men ventetiden er på halvannet år.

Anne Ruth Benschop (20) har lenge slitt med anoreksi med bulimiske tendenser, som er anoreksi med perioder hvor man kan overspise for så og å kaste opp. Hun er daglig preget av spiseforstyrrelsen.

- Jeg får gått på skole, men tenker på spiseforstyrrelsen 90 prosent av tiden, sier hun.

Treningslogg og kalorier

På dårlige dager påvirker sykdommen matinntaket hennes. Hun er usikker på hva som utløste den atypiske anoreksien, men forteller om en trøblete barndom med mobbing. Anne har alltid vært veldig usikker på seg selv og kroppen sin. Hun startet på turn i svært ung alder.

- Jeg drev med turn og følte jeg mestret dette godt, men så skadet jeg ryggen min, sier Anne og fikler litt med en øredobb. Hun føler at turningen ble tatt fra henne, noe som gjorde henne deprimert. Barneskrik og stoler som blir skyvd fra kafébord legger seg som et lokk rundt den alvorlige samtalen.

Etter at hun sluttet på turn, økte vekten. Dette taklet Anne dårlig, noe som førte til at hun ble veldig kroppsfiksert.

- I starten var det bare tanker. Jeg tenkte at jeg kunne begynne å trene slik at jeg mistet noen kilo, forteller Anne. Og slik gikk det. Treningen fører til at hun begynner å føre en logg over hvor mye hun trener, og alt hun spiser. Alle kalorier blir telt.

Farlig å tulle med maten

- Det var dager da jeg ikke spiste. Eller jeg kunne spise et halvt knekkebrød eller en bit av et eple. I sine bulimiske perioder, som var etterfulgt av lang tid med lite mat, kunne hun spise så store mengder at hun ikke kunne huske det i ettertid.

Det var i fjortenårsalderen Anne utviklet spiseforstyrrelser. Hun synes det er tungt å leve med det, og føler folk ikke forstår hvordan hun har det.  

- De skjønner ikke hvor farlig det er å tulle med maten, slår hun fast. Anne mener mangelen på forståelse kan føre til at mange går i den fellen. Hun har ikke alltid vært åpen om spiseforstyrrelsen, men har lært at man kommer mye lengre med det.

- Det er mye skam rundt det å ha en spiseforstyrrelse. Det tok mange år før jeg i det hele tatt greide å innrømme ovenfor meg selv at jeg var syk, forteller Anne.

Hennes råd til de som sliter med sykdommen er å be om hjelp.

- Ikke hold alt for deg selv, for da hoper det seg opp. Det finnes grenser for hvor mye man greier å gå med selv, sier hun alvorlig.

Lange ventelister

Hun har selv vært innlagt i flere perioder på Anoreksisenteret i Fredrikstad. På sitt sykeste veide hun 43 kilo.

- Jeg tror det var redningen min.

 Hun understreker viktigheten av et godt støtteapparat, og muligheten til å få hjelp hele dagen når det er som verst.

- Før folk oppdaget det, var det min lille hemmelighet. Hun flakker litt med blikket, men hever det snart igjen.

- Jeg begynte å isolere meg, og var veldig alene om det, forteller Anne.

Etter hvert ble sykdommen oppdaget. Anne ble sendt til helsesøster og PPT på skolen. Hun var også i samtaler med psykolog hos BUP i over et år. Det ble ikke noe bedre, og innleggelse ble til slutt den eneste muligheten for henne.

- Det var veldig vanskelig å få innleggelse, forklarer Anne. Hun forteller om lange ventelister hos sykehusene, som ofte er siste utvei for de som er hardt rammet av sykdommen.

- På noen steder måtte man vente i ett og et halvt år. Er man så syk og underernært, kan man ikke vente så lenge, sier hun. Anne mener sykehusene venter så lenge med innleggelse at det fører til alvorlig sykdom og tvangsinnleggelse.

- Det har gått opp noen for lys for meg. Jeg vil ikke være syk.

Hun mener at å bestemme seg for å bli frisk er utslagsgivende for å komme seg videre.

- Det har gått opp og ned i ettertid. Det viktige er å reise seg opp igjen etter man faller, sier Benschop.

Skambelagt

Anne tror folk er mer åpne om at de lider av anoreksi, enn bulimi. Hun mener det ligger utrolig mye skam rundt det.

- Man spiser alt man kommer over. Jeg har gått berserk på kattemat fordi jeg måtte spise det første jeg fant, forteller hun.

I dag prøver Anne å spise normalt, men hun innrømmer det avhenger av dagsformen om hun greier det.

- Jeg er ikke redd for mat lenger, men har perioder hvor jeg ubevisst spiser for lite for å redusere vekten, sier hun mens hun lar den slanke hånden gre gjennom det mørke håret. Hun synes det er viktig å innse at man har et problem.

- Du kan få hjelp av andre, men det er du som må løse problemet. Ingen kan løse det for deg, avslutter hun.

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

-Selvhjelpsorganisasjon for kvinner med spiseforstyrrelser

- Arbeider i første rekke med å støtte og å hjelpe kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser

- Har helgekurs og selvhjelpsgrupper for å bedre hverdagen for de som sliter

- Er opptatt av å spre informasjon om IKS og spiseforstyrrelser

- IKS driver ikke med behandling, men er et supplement til behandling

Av Marie Wiik